Historie brukt i politiske sammenhenger

Det som står om München-avtalen og annekteringen av Sudetenland i Alle Tiders historie virker veldig objektiv og forklarer det som skjedde rett fram og det folk kunne se utenfra. 

I den tyske boka blir det fortalt mer som en historie som kan kan fortelle til barn. Ikke nødvendigvis basert på handlingen, men heller fortellermåten. De omtaler Hitler mye som "Føreren", for eksempel "Føreren lot seg ikke utfordre", og bruker ord som "usunne" og "forhatte" til å beskrive ting. Også at president Benes spredte løgner. Det høres ut som Hitler er en Gud: "To dager senere dro Føreren midt blant soldatene sine over grensen, for å skynde seg til sudettyskerne sine og ta dem opp i Det Stortyske Riket." SÅ kommer det at en fredsrus kom over disse folkene som hadde blitt undertrykt så lenge, som får det til å virke som om Hitler befridde alle i  landet, "reddet for den tyske folkestammen."

"Befolkningsminoritet" var noe det ikke virket som i boka fra Tyskland. "Sovjetunionen oppløftet sin røst" og "Den Tsjekkoslovakiske regjering ble underrettet om at Sovjetunionen var parat til å strekke seg utover betingelsene (...) og hjelpe Tsjekkoslovakia selv uten Frankrikes bistand" så de løfter seg selv veldig opp. I følge den tyske boka hadde ikke Sovjet noe å gjøre i denne situasjonen, mens i Sovjet-boka høres det ut som de spilte en stor rolle i det som skjedde. "(...) Frankrike og de fascistiske makter (...)" de ønsket av Tsjekkoslovakia skulle si seg enig med Hitler og gå i mot Sovjetunionen, noe Sovjet ikke sa seg enig i og i resten av teksten derfor hakker ned på de som ikke var enig i dem.

Bøkene fra Tyskland og Sovjetunionen var mye mer preget av subjektive meninger enn Alle Tiders Historie, som ikke hadde like mange følelsesladde ord og adjektiver til å beskrive hendelsene.